Betlehem, Ninian, og Sunnivahola

En løve vet sin hule hvor den kan hvile få -
skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?

(fra 6.verset i salmen "Mitt hjerte alltid vanker")

I høst var jeg i Ninians hule: Dette var på St.Ninians-dagen 16.september. Fullmånen speilet seg i havet, noen mil mot sør kunne jeg se Isle of Man. Jeg var alene på stranda. Den skotske reformerte kirke hadde ingen markeringer for sin eldste helgen denne dagen. 2 uker tidligere hadde det vært en kulturuke, omtrent som Sunnivafestspela i Selje der jeg bor nå. Og det er mye som minner om Selja ellers også: Naturen, den hellige hula, og restene etter middelalderklosteret i Whithorn. Området ligger i Sør-vest Skottland. Whithorn kommer fra "hvit hus"- Candida Casa på latin. Slik kalte biskop Ninian sitt kloster som han grunnla i 397. Det skulle lyse med sine hvite vegger og med sitt budskap om han som er verdens lys. Noen kaller Whithorn for vogga for den kristne tro i Skottland. I senere middelalder ble Whithorn et viktig pilgrimsmål. Mange pilegrimer kom over havet og gikk i land i havna på halvøya Isle of Whithorn. Man skal kunne se 5 gamle kongedømmer herfra: Isle of Man; det engelske Cumbria; Ulster (Nord Irland); Skottland; og Himmelriket. Der er restene etter St.Ninians-kirken hvor pilegrimene takket Gud for bevaring på reisen. Kirkeruinen minner om Sunnivakirka på Selja. Terrassemuren som Sunnivakirka er bygget på utenfor Sunnivahola på Selja var kanskje hvitkalket. Sunnivahola har et annet navn også: Mikalskyrkja (slik som Mikaelshulen ved Skien). Noen kaller Sunnivahola for "livmora" for kirka i Norge.

Whithorn er et av få steder hvor man kan se rester etter keltisk bebyggelse. På de fleste keltiske plasser er det bare ruiner etter byggverk fra middelalderen igjen, slik som på Selja også. Men i Whithorn kan man se utgravninger som viser rester etter det tidligere keltiske kloster.

Ninian hadde sitt eget bønnekapell: En liten hule nede ved stranda, med utsikt over bukta og selene som leker i vannet. Pilegrimene pleide å besøke denne hula også. Der risset de inn kors på fjellveggen. Eller de la småstein fra stranda inn i hula: Stein med korsmerket på. For steinene på stranda ved Ninians hule har linjer på kryss og tvers som danner kors. Jeg tok også med en slik kors-stein fra stranda og plasserte den i hula. Neste dagen skulle jeg ta fly tilbake til Norge. På grunn av vekten tok jeg med meg bare 3 små stein: Den ene vil jeg plassere i Sunnivahola (Mikalskyrkja) på Selja. Den andre er en gave til en person i Norge som har evnen til å se Guds hilsen risset inn i steiner som hun finner. Den tredje steinen vil jeg ta med til mine bønnesteder: Til krypten i Selje prestegard, og til bønnerommet som jeg håper jeg vil finne i Sannidal prestebolig: Som en hilsen fra krybba for kristen tro i Skottland. Og som en hilsen fra Han som var med da fjell og huler ble skapt - han ble menneske og lå i en krybbe i fødselsgrotten i Betlehem. 30 år senere ble han lagt i gravhula ved Golgata. Men gravhula ble til en livmor: Jesus lever og går ved vår side i lys og mørke. Det er flott å holde seg oppkoblet mot ham gjennom bønn.

Jeg tror det var derfor at Ninian ba i sin hule på 400-tallet: Han tenkte på Betlehem og Golgata. Og Sunniva eller de keltiske kristne som hun representerer har sikkert kjent til tradisjonen fra Ninian, når de 500 år senere brukte hula på Selja. Likeså de kristne som ba i Mikaelshulen ved Skien: De takket himmelens kongesønn som ble født i fødselsgrotta i Betlehem og som stod opp fra gravhula ved Golgata. Slik som vi synger i 3.vers i salmen "En krybbe var vuggen":

Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.

Hilsen Mecky Wohlenberg


Denne reiseskildringen ble publisert 23.11.2005

Mer info: