Lindisfarne – den hellige øya
Høsten 2005 brakte livet meg til Lindisfarne ad merkelig omveier. Her skulle jeg delta på en retreat om keltiske helgener. Dette ble en helt spesiell uke, som jeg for alltid vil bære i mitt hjerte.
Retreaten foregikk på ”The Holy Island” – den hellige øya, også kalt Lindisfarne. Øya ligger en time med jernbane nord for Newcastle, på østsiden av England. Like ved grensen til Skottland. Fra fjerne historietimer vil kanskje noen huske igjen dette navnet, og at det har vært nordmenn her før. Vikingene raidet øya i år 793, men da hadde den vært arnested for kristen tro i flere hundre år…
Stenkirken
som ble brukt under retreaten, St. Mary, var bygget på ruiner av
en annen kirke fra 600-tallet. Ved siden av denne kirken står den
største turistattraksjonen på øya – klosterruinene.
De er nyere, faktisk fra ca 1150, men klosteret ble grunnlagt i 635. Den
ene buen som står igjen vitner om et fantastisk byggverk. Opprinnelig
var det to buer som krysset hverandre, og på toppen av disse var
klokketårnet. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg
alt slit som må ha ligget bak et slikt byggverk. Dette var jo lenge
før maskinenes tid, men så hadde de tid…
Tiden får en spesiell rytme på Lindisfarne. Øya er nemlig en tidevannsøy, og veien blir dekket av høyvann to ganger i døgnet. Derfor må turister, pilegrimmer og besøkende kjenne sin besøkelsestid. Det er bare noen hundre fastboende på øya, men flere hundre tusen turister kommer hit hvert år!
Retreaten jeg deltok på ble arrangert av ”The Open Gate”, og det er fellesskapet til St. Aidan & St. Hilda som står bak dette. Lederen for retreaten helt Ray Simpson, og han har skrevet en rekke bøker om keltisk kristendom de siste 10 årene. Han bor nå fast på Lindisfarne. Deltakerne var fra Norge, England, Skottland og USA. Temaet var keltiske helgener, og dem er det mange av. St. Aidan og St. Hilda er allerede nevnt i navnet på fellesskapet. St. Aidan grunnla klosteret her i 635, og St. Cuthbert var munk og senere leder i klosteret og biskop på Lindisfarne. De britiske øyer har mange helgener og en spennende historie. For de som vil lære mer anbefales bøkene til Harald Olsen: ”Ilden fra Vest” og ”Frodig fromhet i Vest”.
Størst inntrykk den uken vi var på Lindisfarne gjorde pilegrimsleden ut til øya. Øya har vært pilegrimsmål i mange hundre år, og før veien kom måtte de krysse til fots. I dag er det påler som markerer veien ut til øya, og det anbefales ikke å gå utenom disse. Dessuten skal du vite når du kan gå. Ferden over tar fra en til tre timer, og avhenger av hvor mye væren du spanderer. Tro meg, det er verdt å spandere MYE. I meter er det nok ikke lenger enn ca 4 kilometer, og underlaget er vått og leirete.
Jeg husker fremdeles den fantastiske følelsen første gangen. Da jeg tok av meg skoene, og lot føttene omsluttes av leiren. Varmen fra jorda. Hvordan leiren tøt opp mellom tærne, og omsluttet foten helt. Lindisfarne der ute i horisonten. Himmelen – MYE himmel. Lysspillet som hele tiden endrer karakter. En pilegrimsferd på nakne føtter til Lindisfarne vil du aldri glemme… Underveis er det to redningstårn hvis du skulle ha misforstått tidevannstabellene. Disse er også flotte som bønnetårn.
Underveis er det stille, og du faller inn i en rytme. Får tid til å være. Hente overskudd. Biskop Martin Lönnebo (han med Kristuskransen) har skrevet følgende bønn til de avlange perlene – de tause:
”I Guds stillhet får jeg være
taus og ordløs, uten krav.”
Slik føltes det virkelig. Her var det mulig å hente seg inn, og jeg så klart at for å se andre må jeg også se meg selv. Det samme gjelder for å se Gud. Dette er det lett å glemme i vår travle verden. Dette er en slags treenighet: å se seg selv, se andre og se Gud. På hebraisk betyr ”ajin” både ”blikk” og ”kilde”. Dette er verdt en meditasjon, her i vår utslitte krav-verden.
Jeg
avsluttet retreaten med å følge etter St. Cuthbert til Durham.
Han ligger begravet i denne katadralen. Det er et mektig bygg, og kan
helt klart sammenlignes med Nidarosdomen. Her tilbrakte jeg en hel dag,
og det gjorde godt.
Reisen både til og fra Lindisfarne gjorde jeg med båt. For å få tiden til å saktne. For å bli en del av den. Da skjer det noe med oss. Vi begynner å leve, på en annen bølgelengde. På veien ned delte jeg kabin med en kunstner som var uteligger/vagabond. Han så ut som Gandalf i Ringenes herre, og var utrolig spennende å snakke med utover natta. På vei hjem delte jeg kabin med en ung bergenser som skulle bli imam. Det var ikke mindre spennende…
Denne reisebeskrivelsen ble publisert på keltiskfromhet.no
3.5.2006.
Gallerier
Siden oppstarten av keltiskfromhet.no har det ligget 3 billedgallerier
fra turen til Lindisfarne:
Her finner du stemingner som kanskje kan friste til et besøk!
Denne artikkelen sto på trykk i Lund menighetsblad (Kristiansand) i mai 2006.